Var forleden en tur i England, og for aller første gang i mitt liv var jeg på fotballkamp på balløya. La klubbnavn være usagt i denne historien, ville ikke ha noen debatt om hvilket av lagene som er best, kulest og råest. Dette handler om følelser, private sådan.

Banen eg besøkte tilhørte ikke mitt favorittlag, ei heller var det mitt favorittlag som kom på besøk denne dagen. Hensikten min ved dette besøket var såvisst ikke å være utro mot "mitt" lag, skulle bare se en fotballkamp i en av verdens beste ligaer jeg. Det endte med at eg jublet uhemmet og danset sammen med sidemannen da hjemmelaget skåret. Etter kampen kjøpte eg hjemmelagets drakt uten å tenke noe mer over det der og da. Den skulle jo bare hjem til draktsamlingen min i Norge. Noe utroskap var der og da ikke i mine tanker, eg var bare en lykkelig mann som hadde fått oppleve fin fotball i levende live. En herlig kamp, en herlig stadion og et aldeles herlig publikum.

Det var først når eg kom hjem at problemene begynte å tårne seg opp, men først kan vi ta forhistorien. Den er nok den samme som for veldig mange andre:

Som bitteliten tilegnet eg meg som så mange andre et favorittlag i engelsk fotball. Tror det gikk til på den måten at eg satt med bestefar og så tippekampen. han hadde sitt favorittlag som sjelden ble vist på TV. men når dette laget endelig ble vist så heiet jeg på pur f på det andre laget, da ble det jo liksom slik at dette laget ble mitt favorittlag. Alle guttene i klassen hadde jo også sine favorittlag så dette var jo nærmest påkrevd. Vi var en liten klasse og alle hadde faktisk forskjellige lag. Mange heftige diskusjoner gikk i friminuttene om hvem sitt lag som faktisk var det beste. Når vi treffes nå for tiden hentes de gamle diskusjonene frem igjen, først i et vennlig lynne, men debattene har en tendens til å tilspisse seg også nå for tiden.

Jeg skal innrømme det med en gang, følelsene har dabbet av de siste årene, medlemskapet i supporterklubben har blitt droppet, og ei heller vært savnet. Klubben Er en av de som virkelig er blitt "kapitalisert" de siste sesongene, alt dreier seg om penger. Klubbfølelse er ikke lenger en selvfølge for spillerne på laget, eg tror det er en godt betalt jobb for de fleste, og ingenting annet. Mens dette har bygget seg opp der borte så har klubbfølelsene mine minket sakte men sikkert, jeg har funnet langt mer interesse i norsk fotball, og kampene i england har blitt fulgt med noe mer sporadisk interesse.

Nå var det altså sånn da at eg kom fra kampen med nyinnkjøpt drakt og godt humør, problemene kom først i ettertid. Jeg har merket at min interesse for engelsk fotball har steget dramatisk etter denne turen. Spesielt følger eg laget som eg besøkte. Har vært hyppig innom hjemmesidene deres og gjorde også mitt ytterste for å få sett kampen deres forrige helg. Jeg merker at jeg trives svært godt med å sprade rundt i drakten når eg er alene hjemme og at ørene spisses litt ekstra når klubbnavnet nevnes i nyhetene eller i overskrifter i avisene.

Foreløpig har eg holdt tett om dette til venner og bekjente, da gjemmes drakten langt inne i skapet. Vil liksom ikke at nyheten skal sprekke hvis det viser seg å være falsk alarm. Men det begynner for alvor å gå opp for meg at dette ikke dreier seg om noe kortvarig forhold uten dypere følelser. kanskje var eg og mitt tidligere favoirittlag bare en ungdomsforelskelse som aldri var ment å vare evig?

Nå har eg aldri hatt noe sidesprang i kjærlighetslivet og vet ikke hvordan dette føles, men noe av det samme er det nok. I starten føles det godt å finne lykke et annet sted når følelsene i forholdet har dabbet litt av. Man føler forelskelsen, men virkeligheten og de problemene den medfører henter deg snart igjen. Det gamle forholdet har brakt mange fine stunder og fortjener virkelig en sjanse. Men samtidig er du nødt til å tenke på deg selv opp i alt dette kaoset, man kan ikke leve i et følelsesmessig tomrom når det finnes noe der ute som definitivt vil gi deg mye lykke og glede.

Foreløpig er eg forvirret, men det går mot klubbskifte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende